Jeg savner dere, jeg..

Så sitter jeg her da.. Det er overskyet, men fortsatt veldig varmt.
Klokken er 12:40, og jeg har nettopp stått opp. Noen vil vel påstå at det er deilig å sove såpass lenge, og joda.. jeg skal ikke klage. Jeg liker sengen min kjempegodt. Men det er på en måte noe som mangler.
Jeg savner å våkne grunnet en stiv og støl nakke og rygg, for så å forflytte meg ut av teltet og se alle de trøtte, men veldig søte ansiktene til de vi campet med på Hove. Jeg savner all den positive stemningen, jeg savner at alle tok vare på hverandre og ja, jeg savner dere alle veldig, VELDIG mye.
Jeg vil bare si at jeg ser på meg selv som en veldig heldig person som fikk lov til å bli kjent med en slik herlig gruppe med mennesker.
Jeg må også få lov til å innrømme at jeg passe flau over at jeg begynte å gråte da folk skulle dra. Eller.. på en måte så er jeg flau, men på en annen side så er det ingen ting å være flau over. Jeg ble så glad i dere alle sammen, så det var en litt vanskelig ting å innse at dere faktisk skulle dra.
Vanligvis så pleier jeg å være litt trist, men også veldig glad da jeg drar fra steder, men denne gangen var det faktisk helt jævlig. Rett og slett!

Det var en helt fantastisk uke, og nå sitter jeg her... Uten veldig mye å foreta meg.
En helt utrolig uke, og alt som er igjen er minnene. Men de minnene er i gjengjeld noe jeg kommer til å ha med meg en veldig lang stund.

Det var noe helt unikt som skjedde på Hove 09.
Det er sjeldent man møter mennesker man begynner å stole såpass mye etter så kort tid.
Det er sjeldent man møter mennesker man føler seg såpass vel sammen med.
Men, siden det skjer så sjeldent, så setter de menneskene et ekstra stort spor i både sjel og sinn.
Selv om jeg sitter her å føler meg passe alene nå, så er det litt godt å sitte å tenke på alle minnene.
Tenke på alle jeg møtte, og alle jeg ble glad i.

Stefan skrev at han hadde 9 dager i himmelen. Han bør annse seg selv som hedig, for jeg fikk bare 6 dager!
6 dager som fôr avgårde ALT for fort! AAAAALT for fort.
6 dager med dårlig søvn, dårlige dusjer, simpel mat, fyllesyke folk, ekle toaletter, en HAUG med ødelagte stoler! Haha ^^ Men, i bytte mot alt dette, så fikk man utrolige konserter, masse sol, ekstremt mye latter, gode venner og minnene som alltid kommer til å være der, med mindre hele gjengen ender opp med Alzheimers. Noe jeg regner med at vi IKKE gjør!

Et år til neste gang, og hva skal man gjøre i mellomtiden? Planlegge? Haha. Joda, det er jo mulig det.. Men et år. Det er ikke så altfor lenge. Jeg tror det kommer til å gå fort, også plutselig så er vi der igjen..

Jeg gleder meg, fordi jeg savner dere, jeg..